Dagbladets tegneseriekonkurranse er over for denne gang. Champagnen er oppdrukket og vinnerne båret rundt kvartalet på gullstol, opptil flere runder (det var et lite kvartal). Men hva med alle de som ikke nådde helt opp? Her i Rogers Venner har vi fått tilgang til mange av semifinalistene og vi vil utover høsten presentere dem på denne siden.
Først ut er serien Evigheten av Romar Reppen-Gjelseth.
Romar er 33 år gammel, lykkelig gift tobarnsfar fra Ålesund, som jobber som kommunikasjonsrådgiver i Røe Kommunikasjon i Trondheim. Han har bakgrunn som journalist og har alltidt hatt freelance illustrasjonsoppdrag i tillegg til “vanlig” jobb. Han anser tegneserier som den ultimate sammensmeltingen av to av hans største lidenskaper, nemlig tegning og fortelling.
Av serieskapere han snakker pent om, nevner han Humberto Ramos (”Out There”, “Spiderman” m.m.), Wendy Pini (Elf Quest), Bill Watterson (Tommy og Tiger’n), Inkalill, Frode Øverli, Mads Eriksen, Astrid Hansen.
Han er ferskt medlem av Trondheimstegnerne, og har ellers forsøkt å bidra i tegneseriemiljøet i Tromsø, der han har bodd frem til i sommer. Han er en av veteranene på www.nettserier.no, der han også jobber med to andre serieprosjekt, nemlig enruteren The RUB, og det mer ambisiøse prosjektet Justin Case.
Men nå skal det altså handle om Evigheten. Jeg synes Evigheten er et strålende konsept. Vi følger hverdagen til en engel og en djevel. Det virker som om de fungerer som den gode og dårlige samvittigheten til menneskene, du vet - de som tegnes på skuldrene til folk når de står overfor et moralsk valg. Å bruke disse som hovedpersoner i en serie, kan jeg ikke huske å ha sett før. Det er bra. Det er alltid viktig i en serie å ha sterke hovedfigurer. Like viktig er det å gjøre hovedpersonene kontrastfylte, slik at det er rom for konflikter. Ingen ting er kjedeligere enn en serie der alt går på skinner. Tenk gjennom alle serier du noensinne har lest. Det er garantert store kontraster i hovedpersonene. Her har vi en engel og en djevel. Stort mer kontrastfylt er det vel neppe mulig å få det, med mindre man lager serie om John Arne Riise og Ole Gunnar Solskjær. I tillegg har Romar gitt oss en kvinnelig slåttekar, til å fylle ut trekløveret, så dette borger for mye moro.
Derfor synes jeg at det er litt synd at potensialet ikke blir fullt ut realisert. De aller første stripene vi ser er faktisk meta-striper. Dvs at man leker med mediet man eksisterer i. For meg er ikke det akkurat en pang-åpning på en ny serie. Det er gjort ganske mange ganger før, med blandet resultat. Jeg hadde kanskje heller ville sett dem i full aksjon, uvitende om at det eksisterer en observatør. I disse reality-dager, da alle blir observert og kan interagere med et tilstedeværende kamera, er dette kanskje et umoderne syn. Jeg synes uansett man bør holde Meta-humor på et minimum. Det er en lettvint løsning, og det forteller oss absolutt ingen ting om hovedpersonene.
Men så presenteres figurene. Det er ok, men er det strengt tatt nødvendig? Man lager en serie for at den skal vare en stund (og med et navn som Evigheten etc… hey), og figurene bør være så helstøpte at de ikke trengs å introduseres. Noe de jo egentlig er (Selv om jeg ikke helt synes at Døden bør blande nynorsk og svensk. Det lukter litt Harald Eia - noe som ikke fungerer i skrevet form).
Etter at figurene er behørig presentert, begynner serien for alvor. Da tar den seg opp. Vi får et litt bedre innblikk i hvordan figurene samhandler, og at alt ikke er som man først skulle tro. Engelen har en liten djevel i seg han også…
Små hverdagsting får sin behørige forklaring.
I det hele tatt, Romar har et skrått blikk på ting som vi vanligvis tar for gitt. Han har et øye for hverdagskomikk, og jeg nikket smilende til mange av stripene.
MEN… Jeg lo ikke høyt. Nå skal det sies at det er sjeldent jeg ler høyt av serier. For å sitere min sjef Dag Kolstad, da han mottok en serietegner i campingvogna i salige Pytons glansdager… “Jeg har ledd før”. Grunnen til at jeg ikke lo høyt, var at jeg nettopp har sett det meste av dette før.
Altså, man skal ikke kimse av gjenkjennende humor. Seinfeld har tjent seg styrtrik på hverdagens små trivielle absurditeter, men jeg mener at når man har et så sterkt persongalleri, med så mye innebygde attributter (jeg mener, engel, djevel, død? De har jo figurert i vår bevissthet i flere hundre år. Minst…), så bør man være litt mer… i mangel av et annet ord… episk.
Se opp og ut. I stedet for å se Animal Planet på TV, kan man lett dra til Afrika. Verden er stor, og en perfekt lekegrind for figurer med den makten engler og djevler har. Romar er inne på noe med denne stripen.
Mens han i denne… mmm… nei.
Så jeg synes at han kunne tatt konsekvensene av sitt eget univers og utvidet det til å omfatte mye mye mer enn det han har vist oss så langt.
Tegnemessig er det et par ting jeg har å sette fingeren på. Først det positive. Romar har en effektiv strek. Det er veldig lett å se hva han mener. Med få pennestrøk klarer han å gi oss forskjellige miljøer. Vi har stort sett ingen problemer med å se hvor serien foregår. Pluss at han er god på typer. Det er aldri tvil om hvilke personer han karikerer. Det er veldig bra. Men serien er kanskje litt kjapt tegnet? Det ser ut som det har gått litt unna på de fleste stripene, noe som har gått ut over lesbarheten enkelte steder. Spesielt hender har fått gjennomgå. Alle ser ut som de har langt fremskreden reumatisme. Jeg er heller ikke spesielt begeistret for at Romar bruker fonter til å lage lydord. Det ser ikke bra ut. Et lydord bør være en integrert og dynamisk del av helheten i en rute. Her er Mads Eriksen et glimrende eksempel.
Og apropos Mads… Fargingen er også et moment jeg er nødt til å ta opp. Hadde jeg vært Romar, hadde jeg “dialed it down a bit”. Fargepaletten er mildt sagt mektig. Serien hadde blitt enklere for øynene, dersom han hadde brukt litt mer duse farger.
Det at man bør ha hvitt rom mellom rutene nevner jeg ikke engang…
Alt i alt føler jeg meg ikke helt overbevist av Evigheten Etc. Jeg synes det er et fantastisk bra konsept som - om ikke snubler i startblokkene, så i allefall tar et par tjuvstarter. Hadde Romar brukt litt mer tid på forberedelsene, funnet ut hva han vil fortelle oss, tenkt større, bredere og ikke minst lengre, så kunne dette vært en av de som nådde helt til topps.
For å ikke avslutte så Romar ender på en stol med et belte rundt halsen, så vil jeg si at hans enruteserie
The Rub er tidvis genial. Her kommer hans slentrende, kjappe strek mye bedre til sin rett. Dette kunne gått inn i en hvilken som helst avis, som politiske kommentarer.
Og hans store serieprosjekt
Justin Case er veldig bra. Her har han tatt all den tiden han ikke brukte på Evigheten og er i ferd med å få til noe veldig spennende. Kommentarer fra dere mottas med takk og bukk. Og som alltid. Hold det rent og pent.