Sport uten offside: Håndball

I dag skal vi ta for oss en relativt utbredt og populær ballsport. Uten tofotstaklinger og ekte røde kort. Var det noen gang tvil? Vi snakker selvfølgelig om ballsportens egen spesialelev, håndball. Det finnes svært mange sporter der ute. Allikevel er det ytterst få som greier å framstå som like himmestormende tragisk som håndball. Grunnen til dette er at håndball gir et skinn av å være interessant. Det er høy stemning, det er mål, det er kontringer, det er tempo. Men det er likevel så feil.

First things first. Man er nødt til å ha en bane for å spille håndball. Dette er positivt, for da har man begrenset området vederstyggeligheten kan foregå på. I hver ende av banen plasseres et lite mål. Og da mener vi lite. Ved å stå helt stille har man blokkert over 50 prosent av målets treff-flate. Likevel pøses det inn mål i en håndballkamp. Dette forteller oss om kvaliteten på keeperne. Noe av det viktigste med håndballbanen er følgende:

• At den befinner seg innendørs så utøverne ikke fryser.
  
  
• At den ikke består av gress eller grus slik at man kan få grønskeflekker og skrubbsår.
  
  
• At det er en kiosk eller vaffelstand i nærheten så man kan lure til seg tilskuere.
  
  

Etter at banen er på plass, trenger man to lag og en klissete ball. Hvert lag består av et ukjent antall utespillere med merkelige posisjoner som "strek" og "senter". Ballen bør ikke være større enn at den passer i en gjennomsnittlig hånd. Derav navnet på idretten. Ut fra navnet, kan vi videre trekke slutningen at denne ballen skal forflyttes ved hjelp av hendene. Hvis man klarer å kvitte seg med den. Ballen er nemlig smurt inn i en eller annen form for klin. For at man skal klare å holde den fast.

Her er en brannfakkel:
Hva med å benytte seg av spillere som er i stand til å holde på ballen når de har fått den?

Håndball er altså dette:
Det ene laget har ballen, løper som gale for å dekke opp målet ved å stå og vifte med armene som en reject fra "Dansefeber". Deretter ender det gjerne med at ballen enten havner på utsiden av målet, i keeperens varetekt eller i målet. Uansett utfall, skal den samme prosessen gjentàs. Om igjen og om igjen og om igjen og om igjen og om igjen. Dette er drepende kjedelig.

La oss bare påpeke at håndball er så kjedelig at sporten selv har funnet det nødvendig å hente begreper fra filateliens verden for å sprite det hele opp. Man snakker nemlig om å sette frimerke på noen. Hva nå det måtte bety. (Dette må ikke forveksles med å sette frimerke på noen i fotball, som jo betyr at man dekker opp en dyktig motspiller, for å hindre ham i å utfolde seg foran mål).

Men:
Det største problemet med håndball er ikke nødvendigvis at det er kjedelig. Det er at hele sportens vesen er håpløst inkonsekvent. Det er forsåvidt et par dommere som sprinter rundt og blåser utpå der, men det umulig å vite hva de blåser for. Det ene øyeblikket er det rene fribryterstevnet utpå banen uten at noe skjer, mens det i neste øyeblikk blir blåst for at det ikke skjer noe som helst. Hallo? Hva vil dommerne egentlig? Skal spillerne kjempe eller ikke? Er det i det hele tatt regler i håndball, og hvorfor gjelder de bare noen ganger? Dette er svært forvirrende, og dette gjør at vi ikke kan sitte å være meddommere i stolen når vi ser på. Null konsekvens. Bare et kav av armer og bein og holding og brøyting og vafling og løping, helt uten mål og mening.

Videre kan man jo sette spørsmål om hvor tøff denne sporten er. La oss si det sånn: Når man begynner å pushe 45 og fortsatt kan hevde seg helt i toppen av eliteserien, bør det ringe en bjelle. Videre er det stort sett slitasjeskader som gjør at folk må legge opp. Man hører aldri om grisetaklinger så beinpipene står ut av leggen. De har ikke engang knotter på skoene! Likevel har dommerne strenge sanksjoner overfor spillerne. Dette er noen av disse:

• To minutter.
  Også kjent som pustepausa. Når en av spillerne blir litt sliten, vifter han litt ekstra med armen og holder seg fast i en motspiller. Da blir det avblåsning og spilleren får to minutters pause i premie.
  
  
• Gult kort
  betyr advarsel. For hva, er det ingen som vet.
  
  
• Rødt kort.
  En spiller som har løpt på en annen, slik at den andre kanskje har deiset i bakken, eller tilsvarende, kan få rødt kort. Da blir vedkommende bortvist fra kampen. So far so good. Deretter må man vente i to minutter før laget kan sette inn en erstatter. Så man kan altså erstatte en spiller som har blitt utvist. Det er ikke engang et poeng å forsøke å lage en vits om dette. Vi skal faktisk begynne å bruke dette som en referanse i andre vitser. Så på trynet er dette.
  
  

Men det er mer: En regel sier at utespilleren ikke har lov til å tråkke innenfor et stort felt foran mål. Hva grunnen er, vet vi ikke. Men vi antar at det er for at utespillerne ikke skal komme nært nok og kanskje skremme en følsom keeper. Det scores likevel fryktelig mye mål i en håndballkamp. Det er jo artig det, så får alle være med og kjenne på følelsen av å være verdt noe, litt sånn som at alle får diplom på idrettsdagen.

Men her støter vi på et stort problem: Når mål er scoret, er det ikke nok med at man mottar publikums gunst og så spiller videre. Neida. Man skal på død og live spille en eller annen oppløftende trall for å feire dette. Og her er problemet: Waia-hii-sangen ca 120 ganger i løpet av 2 x 30 minutter er for mye å holde ut for selv de sterkeste blant oss.
Men det må kanskje være sånn.
Publikum vil ha det.
Og håndballpublikum er jo en mildt sagt pussig gjeng. De minner ikke så rent lite om amerikansk fotballpublikum. Familier med popcorn og rare hatter, som bruker håndballkampen til familiehygge, fremfor det blodige alvoret en kamp mellom to lag skal være Man kan jo saktens undre seg i hva man kan gjøre for å få denne sporten bedre. Vi har som vanlig noen forslag.

• Fjern dommerne. Dette åpner i større grad for sklitaklinger, hockeystemning og ukvemsord.
  
  
• Flere utespillere. Større mål, større bane, utendørs. Gjerne med gressunderlag. Så slipper man syke resultater som 21 – 30, 27 – 15 og 69 – 74.
  
  
• Erstatte ballen med en bowlingkule.
  
  
• Sutring, grining, sipping og lignende straffes med kontant utvisning. Dette burde innføres i flere sporter. Italiensk fotball, for eksempel.
  
  
• Og klassikeren. Hvithai. Flere og flere har nå begynt å piffe opp sporten sin med denne råtassen.