Denne tirsdagens sport uten offside er dyreplageri på lik linje med tyrefekting og sennep i katteromper. Vi snakker om alle hunders skrekk; agility.
For alle yrker som finnes, finnes det like mange talentløse som ønsker de kunne drive med det yrket. Alle musikkanmeldere skulle ønske de kunne lage musikk. Alle bokanmeldere vil bli forfattere.
Men hva med alle de som driver med agility? Hvilke valg har de tatt? Da de sto på begynnelsen av sin karriere, hva tenkte de da? De kan da umulig ha tenkt “Jeg har lyst til å tilbringe dagene mine med å få en bikkje til å gå fortest mulig over en planke?” Kanskje de egentlig hadde lyst til å drive med dressur, men deres oppvekst i fattige kår satte en stopper for det?
Det er det som er så uendelig trist med Agility. De brustne drømmers sport. Hund er rett og slett fattigmanns hest.
Av en eller annen grunn slår vi oss for brystet og kaller hunden for menneskets beste venn. Vi tør sette en pose Frolic på at hunder ikke er like enige. I allefall ikke når vi tvinger dem til å drive med agility. Det er rett og slett fornedrende for hunder. Hunder har fysiske evner som går langt utenpå våre (hunder kan faktisk hoppe 37 ganger sin egen høyde), likevel driter vi dem ut med å tvinge dem med på Agility. Det er det samme som at topptrente turnere kun får konkurrere i hoppeslott.
La oss ta en motvillig liten titt på elendigheten.
Agility er et engelsk ord, og betyr kort og godt smidighet. Så vet vi det.
Agility foregår på et avgrenset areal på opptil 30×40 kvadratmeter. Så planter man en lekeplass på dette arealet. Deretter skal bikkja lokkes og geleides gjennom denne lekeplassen ved hjelp av matmor. Jeg vet ikke, men ett sted inni enhver ansvarsfull person bør det ringe en alarmklokke når man nevner lekeplass og lokking i samme setning. Men nok om det.
Reglene påstår at det må være minst 15 lekeapparater på banen, og at det må være et visst antall meter i mellom dem. Vi har tatt oss bryet med å liste opp noen av “hindrene” som de stakkars dyrene må gjennomgå:
- Huske med bildekk.
- Domple
- Akesklie
- Tunnel
- Sekkeløp
- Presisjonskiting
Ved hjelp av tilsnakk tvinges hundene til å fullføre løypen så fort de makter. Det verste er at hunden ikke engang får så mye som en liten lekkerbisken underveis. Den har dermed ingen motiverende faktorer, annet enn det å tekke sin eier. Som deretter kan sole seg i glansen av sin hunds oppofrelse. Og når man er blitt flink nok til å lure hunden, kan man bli med på landslaget i agility. Det betyr at du får konkurrere på andre lekeplasser mot folk som kjefter opp bikkja si på utenlandsk.
Skal man forsøke å presse ut noen positive dråper fra denne sporten, må det være at i motsetning til sin kollega dressur, er agility svært demokratisk. I hestesport blir beistene satt i båser (eller strengt tatt staller) ut fra renspikket rasepolitikk - Hva din mor het, hvilken farge det var på din far, og hvor lange hår deres tante har - og må konkurrere deretter. Slik er det ikke i agility. Her får nemlig alle delta, uansett. Pudler og rottweilere henges ut i skjønn forening. Her er alle like pinlig berørte.
Nei, Agility er ikke sport verken for mann eller mus. Og aller minst hund. Men det er jo gjerne slik at vi ikke har så mange valg. Sporten eksisterer beklageligvis. Likevel finnes det vel ting man kan gjøre for å få den mer seervennlig?
- Jokking på lår: La hunden i det minste gjøre noe den har lyst til.
- Catfights. Dette vil slå flere fluer i ett smekk. Eller katter.
- Hvithai i bånd. I likhet med all annen sport, vil hvithai tilføre noe nytt og originalt.
Helt til slutt: Enden er nær.
Nå har de gud hjelpe meg laget Agility Bloopers. Som om ikke agility er ille nok.
Har du lyst til å uttrykke sympati med hunden? Vi foreslår at kommentarfeltet brukes til denslags.