Dersom du har nettilgang er det sannsynligvis at du har hørt om World of Warcraft (eller WoW). Dersom du ikke har hørt om det, så sett deg godt til rette, så skal vi fortelle alt du trenger å vite.
Det viktigste først: Noen vil kanskje påstå at dette ikke en sport. Det kan til dels være sant, da den ikke inneholder baller, eller noen form for fysisk aktivitet for utøveren. MEN, med tanke på hvor mye svette det stinker av en gjennomsnittlig WoW-er så velger vi å definere det innenfor sport.
Så hva er WoW?
World of Warcraft er et såkalt massive multiplayer online role-playing game og har per dags dato rundt 11 millioner spillere på verdensbasis. Det vil si at det finnes nesten tre ganger Norges befolkning som driver med dette.
Hvorfor er dette foruroligende?
Jo, fordi de som spiller dette spillet er verdens største nerder. Uten unntak. Det finnes ikke ETT normalt menneske som spiller WoW.
Du sitter kanskje akkurat nå og tenker "Hold an litt! JEG spiller WoW, og jeg er jo normal!".
Dette er feil. I det sekundet du første gang sitter og vurderer om du skal være en "Blood Elf Deathknight" som skal hete "Mø´Khamann", er du ikke normal. Sorry.
WoW-spilleren er selve definisjonen på mannebarn med innehud og sterke morsbindinger. De har sannsynligvis alle blitt ammet litt for lite som barn og har nok stort sett alltid vært sistemann til å bli valgt ut i kanonball. Det er klart de må overkompensere. Og det gjør de ikke ved å skaffe seg et liv. Nei. De bygger seg en liten hule. Vi vanlige sluttet å bygge borg av sofaputer da vi fylte 12 (Snakk for deg sjæl - RT), for å verne oss mot omverdenen, men ikke disse skrotingene.
Eneste forskjellen er at de nå har penger. De har fast jobb, men bor likevel i kjellerstua hos mamma. Noe som gjør at de alltid kan unne seg det siste og ypperste i sin lille gaming-dungeon. Triple monitorer, med oppløsning så de kan se hudormene i pannehuden på figuren sin. 9.1 surroundanlegg, en nitrogenkjølt monster-PC som er mer utspjåket og neonifisert enn samtlige Fast & Furious-riskokere. Kjøleskap med amerikansk bredde, der de kan lagre energi-drikk og grandisen sin. Forøvrig: Da Norge endelig tillot salg av RedBull i butikkene steg det et kollektivt brøl opp fra kjellerstuer over det ganske land. Endelig slapp de å reise over grensen for å hamstre drivstoff til sine dobbeldøgn-raids. Alle vet jo at Burn ikke har samme futten.
Dette er altså de som spiller. Men hva spiller de? Vel. Vi aner strengt tatt ikke.
Vi vet bare at de lager seg en figur i dette spillet. Selv om man til vanlig er en innesluttet fjøsnisse med søkk der de sosiale antennene skulle befunnet seg, er det ingen grunn til å være det i cyberspace. Der kan man bytte ut Urge med vann, og ostepop med stereoider, og faktisk framstå som en veltrent hunkadory.
Og det er bra for dem. For ihuga WoW-spillere er ikke så opptatt av sekkebegrep som "hygiene", "ansikt-til-ansikt-kommunikasjon" eller "liv som sådan". RL er bare noe de må igjennom før de på ny kan rigge seg til foran skjermen, med Ventriloen på full guffe, en halvannen liters colaflaske strategisk plassert rundt tissefanten, slik at de kan sitte uavbrutt i Nightwish-T-skjorta og skjelle ut andre N00Bz som er enda mer tafatte enn dem selv.
Etter en lang natts raiding er det på´n igjen med RL, der stikkord som ”Mamma”, ”dusj”, ”toalett”, ”mat”, ”sol” og ”strømmen gikk” kan være en del av det hele.
Spillet i seg er som sagt totalt uinteressant. Men det kan være en studie i en slags forskrudd sosiologi å overvære en samtale mellom engasjerte WoW-fans. Det burde strengt tatt være påbudt, før man logger seg på første gang, med undertittelen "Er det dette du vil?" Det du trenger for å ha en uforglemmelig opplevelse, er følgende:
- God tid.
- Fire, fem (gjerne flere, men husk, ikke for mange) ihuga spillere.
- Et rom. Gjerne med datamaskin tilkoblet internett.
- En utløsende setning. (Dette kan for eksempel være ”jeg hørte at du gikk opp i Level i går?”).
Og når det er gjort, så kan du lene deg tilbake, og være vitne til noe som du aldri vil oppleve noe annet sted.
En samtale hvor det florerer av forvirrende forkortelser, kule Ringenes Herre-navn, engelske lånord og opphetede diskusjoner om hvilke ”skills” som er best. En samtale hvor ingen ler, men heller bytter ut original latter med å rope ”LOL”.
Undertegnede skal nå gjøre et forsøk på å rekonstruere en setning som kan bli sagt i en slik setting:
”Ja, og så dinga vi pongen og raida TK og så kom HW og sa at Q2 ikke var bedre en M9 og så dissa vi plingen og klakka på klangen sånn at FC kom med Rolling Axe og så daua mage’n og så kom NE og banka UY-en og så gikk vi opp til level 54! LOL!”
Det kan strengt tatt ikke bli verre.
Jo, det kan det. Alle norske WoW-eres årlige høydepunkt er nemlig et massivt dataparty i Vikingskipet, The Gathering. Også kjent som "Vi kommer alle til å dø som jomfruer". Her samles de som fortsatt tør å utsette seg for blå himmel (kanskje ingen overraskelse at The Gathering foregår midt på svarteste vinteren, nettopp for å minimalisere skadevirkningen fra sola. Det går rykter om at en 76-Level Bloodbane Mage fra Sunndalsøra faktisk sprakk i kontakt med sollys) for å piratkopiere filmer, og spille WoW.
Det er et underlig skue. Tusenvis av mennesker samlet. En skulle tro at det var sosialt. Men nei. Alt man hører er summingen fra hardtarbeidende vifter som kjemper for å holde de hardt overklokkede PC-monstrene noenlunde kjølig. Et og annet "Faen!" i det man faller ut av nettet. Og det er stort sett det. Der sitter man altså, sammen med tusener av andre. Likevel sitter alle og stirrer inn i sin egen lille verden. Det er nesten beundringsverdig.
Og veldig, veldig trist.