Nasjonen lider av rutete buksefeber. Curling er nok en gang på toppen av alle snakkis-lister. Vi har snakket om curling før. På tide å prøve det.
foto:
Med Bambi-bevis i baklomma og bakglatte sko beveget redaksjonens utsendte seg i retning Snarøya. Jeg har nemlig vært med i bedriftsligaen i Curling, og vil gi et lite innblikk i denne knallharde sporten.
I går var det min femte curlingmatch for sesongen, og for en begivenhetsrik aften det skulle vise seg å bli.
De uinvidde vil kanskje kalle curling for en selskapslek, la meg derfor presisere:
Dere har fullstendig rett!
Å kalle sport uten offside for idrett er helligbrøde i denne sammenhengende. Dessuten skal det sies at for en som har bodd store deler av sitt liv i Ishockey-Norges hovedstad Hamar, føles det ekstremt unaturlig å vakle rundt på is uten skøyter, susp, hjelm og tannbeskytter. For ikke å snakke om å bytte ut kølle med kost for å traktere en puck på 19,96 kg granitt, men hva finner man seg ikke i for å sikre karrieren? (Jada, sjefen er med på curlinglaget)
Men, la meg likevel få lov til å gi en kort forklaring på hva denne fjollesporten går ut på.
Curling blir gjerne kalt for presisjonsidrett, det er vel ikke det jeg har lagt merke til så langt i min karriere, det minner vel snarere om kaosteorien.
Banen er en 44,5 meter lang og 4,75 meter bred isflate med en sirkel, av en eller annen grunn kalt “boet” på ca. 2 meter i diameter malt i hver ende av banen. Poenget med spillet er altså å kyle 8 steiner fra den ene enden av banen og inn i “boet” så nær midten som mulig, uten at motstanderne klarer å få noen steiner nærmere en ditt lags. Enkelt ikke sant?
Som hjelpemiddel har spillerne hver sin kost. For oss utrente i gamet er denne særdeles fin å støtte seg på så man ikke ender på ryggen med sprukket hodeskalle og brist i stoltheten. For de andre er det meningen at denne kosten skal brukes for å varme isen foran steinen slik at farten reguleres og steinen treffer der den skal.
Til dagens store match møter altså den unge lovende (yeah right) opp en god halvtime før kampstart for å sende noen steiner til oppvarming, som det heter på fagspråket.
Her må det skytes inn i en bisetning at i går ble jeg jaget rundt som fritt vilt av psykopatisk triminstruktør med sadomasochistiske tilbøyeligheter i mitt lokale helsestudio.
Kroppen var derfor like myk og smidig som smilet til Dronning Sonja når hun snakker om svigerbarna.
Så idet jeg strekker ut mine ben i tilnærmet spagat når kveldens første stein sendes bortover isen høres et høyt og tydelig “Riiiiitsjjjj” og dermed sprakk buksa så betydelig i skrittet at jeg fikk advarsel fra turneringsansvarlig om ulovlig snikreklame.
Nå er jeg jo riktignok så tilårskommen at noen kan føle seg fristet til å si at død fugl ikke forlater reiret. Men selv gammel skrukk kan bli stiv av skrekk, så jeg fant det best å late som ingen ting og satset på at bjørnen hadde gått i hi for vinteren.
Selve matchen gikk for øvrig av stabelen uten nevneverdig dramatikk, mine lagkamerater hadde vett nok til å holde meg igjen når motstanderne klinket til mine steiner. (Her ligger det en vits og lurer, men jeg overlater den til dere lesere).
Dermed unngikk vi at hockeytaktene som ligger latent i lillehjernen overtok slik at ikke motspillerne ble grisetaklet mot vantet (som for øvrig er på hele 15cm).
Mirakuløst nok vant vi kveldens match hele 15 - 1, om dette skyldes at motstandernes kvinnelige representant ble forstyrret av ovennevnte åpning av beverdammen, blir avgjort under behandlingen av innsendt protest.