Dagen som vi alle hadde gruet oss så mye til. Dagen som så utvilsomt ville komme. Farvel, Netscape.
Netscape. Den stolte nettleseren med utallige brukere. Flere brukere enn hva Firefox og Internet Explorer har til sammen per dags dato (dette er beinharde fakta; det er en kjensgjerning at veldig mange mennesker sluttet å bruke internett når Netscape døde). Men. Som vi alle vet, ble siste Netscape-oppdatéring, Netscape Navigator 9.0.0.6 gitt ut 1. februar i 2008. Altså to hele år siden. Trist men sant.
Derfra var det bare nedoverbakke for stakkars Netscape. Bare se på hjelpeforumet http://community.netscape.com/n/pfx/forum.aspx?webtag=ws-nscpbrowser&redirCnt=1.
For oss med internett i bein og armer, er dette trist lesning. Men trass ingen oppdateringer eller kundehjelp; ga man bare opp? Ikke denne karen, nei! Når man først har lært seg til å elske og forgude en nettleser på en slik måte, gir man ikke opp så lett.
Nyere vevsider er konstruért for å plage livet av Netscape-brukere. Utrolig stas at de gjemmer disse flash-baserte knappene, slik at vi slipper å trykke på dem. Og minst like festlig med bevisste designfeil der headeren havner i footeren, og reklamen for underlivssåpe blir omgjort til reklame for LSD.
Visse epostfirmaer hadde også en skjult agenda mot oss som brukte Netscape. Det var håpløst å få lest sin epost (i hvert fall 19/20 ganger), men lot vi oss knekke av det? Nei! Løsningen var å bruke Internet Exploreren som fulgte med Windows-en min (man laster tross alt ikke ned en annen nettleser når man har Netscape). De levde lenge i et symbiotisk forhold. De nettsidene som Netscape var for gode for, lot vi IE slite med.
Men. Tilslutt ble det for mye.
Det var ikke én spesiell hendelse som utløste det. Undertegnede orket rett og slett ikke mer. Dette stadige maset om at Netscape ikke var god nok. Strømlinjeformet nok. At teknologien har reist fra oss. At informasjonsmotorveien har ikke plass til sinker som heller vil rusle sakte rundt og se på pixelblomstene i veikanten fremfor å rase frem til neste nedlasting. Historien er slik. Bensin overtar for dampkraft. Men hva skal vi gjøre når bensinen tar slutt? Dampen er fortsatt der. Det skal komme en dag, Netscape. Du og jeg! To gamle våpendragere som har all verdens tid på oss. En dag er vi tilbake.
Med tårer i øynene dro jeg Netscape-ikonet den lange veien til søplebøtta. Jeg klarte ikke å se på skjermen da jeg trykket på (OK) for å slette innholdet i papirkurven.
Farvel, Netscape!