Klar for litt ekte 80-tallsmettall anno 2009? Steel Panther er på jakt.
En av de mest utskjelte metallsjangerene er utvilsomt puddelrocken, eller Hair Metal, som det ble kalt. Den hadde sin storhetstid i 1984-88, og det fantes ett Mekka for puddelrockerne. Sunset Strip i Hollywood. Der samlet de seg, de unge håpefulle rockerne, med pinetrange spandex-bukser, candyrøde lakk-motorsykkeljakker og hår høyere enn Eli Hagen. Det var tider, og du var ikke kul, dersom du ikke hadde artistnavn og minst tre tødler i bandnavnet ditt. Mötley Crüe, Skid Row, Poison og Warrant, gjorde sitt til at det nesten ikke var permanentvæske å oppdrive i norske tettsteder på midten av 80-tallet.
Men så kom grunsjen, og med det var det slutt på 8-finger-tapping og gitarer med frynser. Det var en mørk tid, uten særlige høydepunkter, annet enn at mange grunsjere plutselig sluttet å utgi plater.
Nå skriver vi 2009 og 80-tallet er i full sving igjen. Selvsagt må puddelrocken frem i lyset igjen, og det gjøres på to måter. Gamle travere trommer sammen bandet og legger ut på turné. Eller nye band dukker opp, som gjør hair metal bedre enn originalen.
Steel Panther er en av de siste variantene. Selv om de har holdt på i mange år under navnet Metal Skool, har de i det siste rocket Key Club i Hollywood hver mandag som Steel Panther, med sitt fantastiske retro-show, der de leverer et skikkelig blast from the past, med låter fra Bon Jovi, Mötley, Warrant, Journey og alle de gamle heltene. De spiller også egne låter og lever ut samtlige 80-talls rockeklisjeer på scenen, med en humor som er så langt over kanten at selv gamle bryggesjauere blir pinlig berørt. Og de blir stadig mer populære. I disse dager har de utgitt sitt debutalbum Feel the Steel. Og det har vi hørt på i det siste. Mye.
Førsteinntrykk:
Coveret er klassisk metal, slik vi skamfullt må innrømme å ha LP-hyllen full av. Det er flammer, det er hårspray (ikke alltid en god kombo), trange bukser og stort sett alt som skal til for å bringe minnene tilbake. Det er med andakt man trykker "play" på CD-spilleren. Vi vet hva som kommer, og vi blir ikke skuffet.
Steel Panther består av:
Michael Starr: Vokal
Satchel: Gitar
Lexxi Foxxx: Bass
Stix Zadinia: Trommer
(uttal trommisnavnet et par ganger for en god latter)
Sporene:
Death to all but Metal:
Låta åpner med et vanvittig driv, og når de åpner med tekstlinjer som "Fuck the GooGoo Dolls, they can suck my balls!" har de vunnet meg over nesten før de har begynt. Musikkmessig er det som å være på et knallbra vorspiel. Du får lyst til å rive av deg på overkroppen og forsøke å matche fistelvokalen til Michael Starr. Knall solo og en killer åpningslåt.
Asian Hooker
Her skal vi til Østen. Tyngre takter og en sang om en ung manns forvirring i møte med fremmed kulturer. Dette er en av mine to favorittlåter. De rimer "South Korea" med "gonorrea". Hva er det å ikke like med denne? Overgangen til soloen er magisk.
Community Property
Den første balladen, og for en ballade det er! Det handler om livet på veien, og hvordan hvordan han er tro i hjertet, men at kølla er felleseie. Bortsett fra at teksten (nok en gang) er borti grensen med tærne, kunne denne låta helt klart gjort seg bra på en Aerosmith-skive. En brillefin hitsingel, som forhåpentligvis blir deres store gjennombrudd!
Eyes of a Panther
Her virker det som om gutta forsøker å lage en sang som ikke er morsom. Den har bra driv, og minner om Y&T, men den er ikke så "over the top" som de andre, men en flott hyllest til uptempo sleazerock.
Fat Girl (Thar she Blows)
Her senker vi tempoet litt og får en midtempo rocker, som det oser Whitesnake av. Teksten. Joda. Det handler om å feie over feite damer, og refrenget hadde Def Leppard vært stolte av.
Eatin Ain´t Cheatin
Hey, Van Halen! Så det er her dere har gjort av dere? Med bakgrunn i et av de beste Van Halen-coverbandene, er det ikke rart at vokalisten får dette til å høres skikkelig Rothent ut. Genial sak, og et argument man kan bruke over for kvinnen i sitt liv.
Party all Day
Fantastisk låt, med fantastisk tekst. Dette er mer Bon Jovi enn de klarer selv. Det er fantastisk å høre hvordan vokalisten forandrer stemmen for hver låt. Refrenget sitter som bonden i Dagros. Justin Hawkins, tidligere vokalist i The Darkness, leverer varene som gjestevokalist. Whooo oo oo, hey hey hey! Soloen er også enten et stort kyss eller en langfinger til Ritchie Sambora. Du bestemmer.
Turn out the Lights
Kanonlåt som gir vibber til både Scorpions og Dokken. Her handler det om å ta en dame som er så fæl at man må skru av lyset. Denne skjemmes av litt gamle vitser for min smak, men inneholder mye snadder i stemningen.
Stripper Girl
Dette virker som livshistorien til Kid Rock. Nok en ballade, denne gangen om en kar som snylter på en stripper. Fin ballade, og er sikkert med på å øke salget av bic-lightere over store deler av verden.
The Shocker
Okay. Hva er the Shocker? Et lite google image search kan gi varige skader på netthinnen, så det er egentlig bedre å bare høre refrenget "Two in the pink and one in the stink" og la det være med det. Men det er en fengende låt, og adliben på slutten av låta er magisk.
Girl from Oklahoma
Nok en sang om livet på veien, denne gangen i en superforsiktig "More than Words"-tapning. Denne gangen er kontrasten mellom den vare melodien og den übergrisete teksten i stand til å få jorden til å spinne baklengs.
Hell´s on Fire
En sang som lefler med metallens mørke side, nemlig Satan og Helvete, og hvordan det er der nede. Denne toucher innom alle klisjeene med tostemt gitar og falsettsang. En flott avslutning på en fantastisk plate.
Når panterens stål kjennes:
Så er spørsmålet, er dette bare fjas fra ende til annen, eller har Steel Panter musikalske kvaliteter? Det kommer vel helt an på hvem du spør. Det er ingen tvil om at Steel Panther er et parodi-band, og at tekstene enten får deg til å kikke deg beskjemmet rundt, eller sprute coca cola utover sofaputene.
Men det er sabla bra gjort.
Det er ingen tvil om at gutta kan spille. Det at de på showene sine stort sett alltid har store gjesteartister med, viser at de får respekt for at de er gode i tillegg til skamløst grove. Vokalisten har en av de mest perfekte sleazy rockestemmene jeg har hørt på usedvanlig lenge. Gitaristen kan legge noen rykere av gitarsoloer. Rytmeseksjonen er tight og god, og produksjonen er sånn den skal være på 80-tallet. For oss som har hørt mye på original 80-metal, er det de små tingene som gjør dette så perfekt. Detaljer som hvordan vokalisten uttaler visse ord "Eatin æeint Cheatin", og hvordan skiva er produsert slik at bassen nesten ikke høres og trommene har masse klang, er så tro mot hvordan det en gang var.
Litt av moroa er å prøve å finne ut hvor mange band du kan kjenne igjen i løpet av sangene. Jeg har bare nevnt noen av de som falt meg inn ved gjennomhøringen, men det er mange små hint til andre storheter.
Det er ikke tvil om at Steel Panther virkelig elsker epoken de harsellerer med, og vi som var unge da, kan ikke annet enn å pumpe knyttneven i været og skråle med på de grove refrengene. Man får lyst til å fiske frem krepptanga, dra på seg de trange buksene, ta på seg de turkise rayban-kopiene og sette seg i cabrioleten, mens man skriker av full hals
Wooohoo hoo, hey hey hey! Fuck all night and party all day!