Noen plater får innimellom æren av å bli omtalt som albumet som endret verden. Dagens Øresus er neppe en av dem. Likevel det er ingen som helst tvil om at det endret verden for enkelte her i redaksjonen. Vi gir dere en klassiker til glede for nye lesere.
Denne ukes Øresus har jeg faktisk gruet meg litt til, dette fordi der er kanskje den plata som har betydd mest for min musikalske interesse noensinne.
Jeg hadde i mine yngre dager denne plata på kassett. Dette er en teknisk innretning som ser slik ut… 
Som dere ser er dette en plastinnretning med noen bånd inni, dette båndet fungerer nesten som magnetstripen på pappas kredittkort, men i stedet for lyden av kassaapparat kan man høre lyden av god musikk.
Det vil si om man har en avspillingsenhet som kalles kassettspiller da. Nuvel, nok det.
Dette er i alle fall en innretning som gikk av moten for drøyt 20 år siden, og når det gjelder mye av mine gamle gode musikkalbum, som jeg altså hadde på kassett, så har de enten druknet sammen med ungdomstidens viltre festligheter, noen har forsvunnet i diverse biler, og resten har blitt borte gjennom diverse flyttelass.
Derfor måtte jeg denne gangen gå til noe så drastisk som å kjøpe en klassiker som manglet i hylla.
Men, hvordan vil en 40år gammel godt modnet heavyrocker takle å høre på et album som gjennom glemselens lange år i min hjerne har blitt glorifisert som kanskje tidenes viktigste album?
Kalde fakta om dette albumet er at det er utgitt i 1976, det har solgt til mange ganger platina, og er rangert som nr. 496 blant de 500 viktigste albumene gjennom tidene av Rolling Stone Magazine.
Førsteinntrykk
Coveret på albumet minner om noe som kunne vært en forside på et av 70 tallets superhelt tegneserier.
Vi ser Kiss tegnet i all sin prakt der de hopper på noe som minner om steinblokker på en brennende planet.
Perfekt for Kiss sitt image med mystikk, glam og saftig rock’n’roll i en salig blanding.
Gene Simmons (the Demon) – Bass, Vokal
Paul Stanley (The Starchild) – Rytmegitar, Vokal
Ace Frehley (The Spaceman) – Gitar
Peter Criss (The Catman) – Trommer, Vokal
Sporene
- "Detroit Rock City" Vokal - Paul Stanley:
Albumet starter med en nyhetsreportasje om en trafikkulykke, dette er lest inn av Gene Simmons. Deretter startes en bil opp, og vi hører musikk i bakgrunnen med "Rock And Roll All Nite". Så kommer den etter hvert så velkjente gitaren og bassen i samstemt Dæla, dæla dæla dæla dæ…
En av de beste låtene fra Kiss noen sinne.
Paul Stanley skriker ut vokalen i kjent stil og tidenes beste Kiss album er i gang.
Teksten på akkurat denne låta handler tragisk nok om en virkelig Kiss fan som døde i en bilulykke på vei til en Kisskonsert.
- "King of the Night Time World" Vokal - Paul Stanley:
Bilkrasjlyden har så vidt lagt seg så går vi rett inn i neste låt. Denne her er i en mer enkel rocketakt, men med mye og fyldige trommer. Dette er en godt utført glam låt, med alle de tekstlige klisjeer som bare Kiss kan klare å få frem. Den var nok mer spennende og fengende i 1976 enn i 2009, men vi overlever.
- "God of Thunder" Vokal - Gene Simmons:
Denne låta starter med en barnestemme som snakker og pludrer. Dette hører vi flere ganger i låta, og er bare en av lydeffektene som ble introdusert for Kiss ved å benytte seg av Bob Ezrin som produsent. Denne låta er ikke blant de mest populære av de tidlige Kisslåtene, men allikevel en høydare på konserter med Gene i sitt ess.
- "Great Expectations" Vokal - Gene Simmons:
På denne låta senkes tempoet litt, Gene er ikke riktig så rå i vokalen som på forrige spor og det dras sannelig inn et aldri så lite barnekor også. Dette er ikke en av mine favoritter, men vi vet at det er mange godbiter på dette albumet så vi tilgir denne avsporingen.
- "Flaming Youth" Vokal - Paul Stanley:
Dette sporet for eksempel, som det lukter Ace Frehley av på lang avstand. En helt typisk Kiss låt fra den tidlige tiden. Med ungdommelig tekst, fengende rytmer og et snev av luftgitarpotensiale.
- "Sweet Pain" Vokal - Gene Simmons:
Dette sporet er mye av det samme som foregående, men så fort det er Gene som styrer vokalen og låtskrivingen så blir det straks litt tyngre takter.
- "Shout It Out Loud" Vokal - Paul Stanley & Gene Simmons:
Dette er en låt som minner sterkt om mega hiten ”Rock And Roll All Nite” fra "Dressed To Kill", og udødliggjort på "Alive". Men det er ikke alltid feil å kopiere seg selv.
Dette er en frisk partylåt som vi gjerne hører mange ganger.
- "Beth" Vokal - Peter Criss:
Her får vi en rolig ballade med piano og strykere samt Peter Criss sin hese vokal. Denne låta faktisk den som Kiss klarte å få høyest på Billboards singelliste. Den klatret opp til 7. og til sammenligning klarte ”I Was Made for Lovin’ You” kun å komme til 11. plass på samme liste. Slett ikke urettferdig heller for en ballade som har blitt udødelig.
- "Do You Love Me" Vokal - Paul Stanley:
Så går vi rett tilbake til det vi kjenner Kiss best som. Et band som gir oss fengende musikk med i stilen ”øl, dåse og hornmusikk” Uten å være for opptatt av korps. Det skal være party og rock, sånn er det bare.
- "Rock And Roll Party:
Dette er en avslutnings sekvens som Bob Ezrin har fikset sammen som en loop. Vi hører koret fra Great Expectations sammen med et lydkutt fra en konsert hvor Paul Stanley sier til publikum. ”I tell you all, it looks like, it looks like we're gonna have ourselves...a rock and roll party” Snål avslutning, men meningen er god.
I Ruinene:
I 1976 når dette albumet kom på markedet var unge Hr. Gravdahl 8 år. I musikkens verden hjemme på Raufoss gikk det i Knutsen og Ludvigsen samt årets vinner i melodi grand prix, "Save Your Kisses for Me" med Brotherhood Of Man.
Den spede musikalske interessen hadde så vidt begynt, så fikk man plutselig øye på denne mystiske gjengen fra Amerika som vi kalte det forgjettede land på den tiden.
Kiss, med sin enorme overbruk av sminke, myter om at det gikk ordentlig strøm gjennom strengene til Ace, og at han skjøt raketter ut av gitaren. Man snakket om at Gene hadde kuttet strengen på tunga for å få den så enormt lang. Og man spekulerte i hvordan ser de egentelig ut? De holdt jo sin virkelige identitet veldig hemmelig i mange år.
Dette var en form for levende tegneserie som fenget en hel generasjon med oppvoksende ungdom, og at musikken faktisk svingte var jo en riktig god bonus.
Lite visste vi den gangen om at gjengen allerede hadde begynt å bli dekadente og selvgode. Ikke visste vi at Ace ble erstattet på sin egen låt ”Flaming Youth” med Dick Wagner fra Alice Cooper, etter sigende fordi han ikke ville gå ifra et kortspill som han satt midt oppe i…
Eller at Kiss var så umusikalske at produsent Ezrin måtte kjøre flere leksjoner i musikkteori under innspillingen.
Og hadde vi visst dette så hadde vi sikkert gitt jamt idet, dette var det tøffeste vi kunne få av underholdning på den tiden.
Men tilbake til 2009. Hvorfor er akkurat dette albumet fra Kiss, som jo har levert en rekke klassiske album, verdig å bli betegnet som klassikeren alle MÅ ha i hylla?
Vel, sett fra et personlig ståsted så var det altså denne plata som tok min Rock’n’Roll møydom, og det teller selvfølgelig…
I tillegg tok Kiss skrittet videre etter å ha blitt løftet opp i høyeste divisjon med sitt første live album (Alive).
Dette gjorde de ved å for første gang benytte seg av legendariske Bob Ezrin som produsent. For det er jo bare å innrømme det, selv for en gammel Kissfan som undertegnede, at de første albumene hadde søppelproduksjon.
Med Ezrin ved roret ble det også introdusert en rekke lydeffekter på albumet, noe som økte mystikken rundt bandet.
Det sies også at Kiss var glade amatører både musikalsk og i studio, noe som Ezrin rettet opp i ren rekruttskolestil under arbeidet med dette albumet.
Derfor kan vi også med rette si at Kiss dermed hadde lagt grunnlaget for mange år foran seg med fantastiske låter og album.
Vil du ha mere Øresus sier du? Prøv disse...