Dersom du liker din musikk aller best med en solid dose hylende gitarer og massive "hei hå!"-refrenger, har vi noe som passer for deg. Bang Camaro!
80-tallsmetall skal man ikke kødde for mye med. Den er bygget opp etter veldig strenge prinsipper. Sangene består gjerne av en intro, et par vers med tekster av mer eller mindre luguber art, refreng, gitarsolo og refreng til fade out. Dette vet vi, dette elsker vi.
Men det er mange som synes at versene i metal-låtene bare er transportetapper, der nødrim og klamme klisjeer gjør ferden frem mot refrengenes bangabilitet nærmest uutholdelig. For det er jo ikke til å komme forbi at det er refrengene og gitarsoloene som faktisk ruler.
Bang Camaro er et band som har tatt konsekvensene av det. De serverer nemlig sanger bestående av dobbeltløpede gitarsoloer og refrenger som gir nakkemusklene hardtrrening. Boston-bandet ble startet av to gitarister, bassist og trommis. Så langt så vel. Men sangtjenesten blir utført av intet mindre enn 8 til 12 vokalister!
Jepp. Bandet, som kanskje er mest kjent for sin deltakelse i Guitar Hero II, minner faktisk om Korslaget når de entrer scenen.
Gutta kaller musikken sin "anthem rock" og sier at det startet som et moro-prosjekt der de to gitaristene, som har spilt i en rekke indieband i Boston-traktene bare satt og flippet og koste seg med gamle 80-talls slägere. Så var det å sette sammen resten av bandet og invitere alle vokalistene de kjente til å være med på moroa.
Inspirerte av band som Mötley Crüe, Thin Lizzy og Boston, er det jo ikke tvil om at det er musikk som passer for oss. Navnet fikk de fra de to ordene i det engelske språk som de mener er mest sexy. Nemlig Bang, og Camaro. Obviously.
Så hvordan låter det?
Tja... Kort og godt som Kiss, med litt mindre pinlige tekster.
La oss bare kjapt gå gjennom et lite knipe av av låtene, og hvilket inntrykk de gir. Klikk gjerne på Spotify-linkene og heng med:
Bang Camaro
Dersom du ikke får lyst til å drikke øl bare av å høre åpningssekundene i denne låta, er du født uten mannlige hormoner.
Push Push (Lady Lightning)
Denne midttempo-rockeren gir litt 70-talls vibber i produksjonen, med deilig tostemt gitar og et refreng, tatt rett ut av Paul Stanleys sangbok. Genialt.
Rock Rebellion
Allerede fra en litt småcheesy synth i begynnelsen vet vi at vi er i ferd med å bevege oss inn på stier gått opp av vår venn Ronnie James Dio, før det i solopartiet blir veldig Maiden. Rørende.
Pleasure (Pleasure)
Dette er Kiss bedre enn Kiss noen sinne har klart det selv. Kanskje med unntak av "Shock Me". Fantastisk kubjelle.
Jeg overlater det til dere å finne flere favoritter blant Bang Camaros bukett av klassiske metallblomster.
Når Camaroen har blitt banget.
Hvem ville vel trodd at to gitarister fra Indiescenen i Boston, kunne klare å komme opp med noe så genuint ekte som dette? Indie-rockere er stort sett åndssnobber som fnyser av musikalske begreper som "evne til å snekre sammen en sang som låter tøft".
I mørke stunder ville man kanskje tro at dette er "iirooooonisk" laget musikk, men spillegleden og Høy-Kølle-Faktoren er såpass genuin at vi skjønner at dette er et band som faktisk digger denne typen musikk, til tross for at de ikke får spille det i indiebandene sine.
Men man kan ikke fake denne typen musikk, og man har ikke lov til å ha ironisk distanse til 80-tallsmetal.
Dette er kanonbra ekte vare, og dersom de noen gang kommer til Norge, er jeg der, med nypolerte nakkehvirvler og en lighter full av gass.