Den siste tiden har vi hatt en del norske utgivelser her på Øresus, og dette er ikke fordi vi har blitt så nasjonalbevisste. Nei, dette er rett og slett fordi norsk rock for tiden er inne i en riktig fin bølgetopp.
Sjeldent har vi sett så mange perler på en snor, og vi fortsetter gjerne med dette. Derfor gir vi dere denne gangen den mest uslepne diamanten norsk rock har fostret.
Vi sender stafettpinnen (eller kanskje heller ølflaska?) til rølpeboogie-rockerne Backstreet Girls som i sitt 25-års jubileum nettopp har sluppet ut skiven med den kortfattede tittelen ”Just When You Thought Things Couldn't Get Any Worse... Here's The Backstreet Girls”
For de av dere som ikke er så kjent med jentene i bakgaten, så kan onkel Roar gi dere en kort oppsummering:
Backstreet Girls ble dannet i Oslo i midten av de ville 80-årene, og gjorde seg umiddelbart bemerket som et fantastisk live band.
Deres første album ”Mental Shakdown” som var helt selvfinansiert gjorde slik inntrykk at de umiddelbart ble snappet opp av Polygram Records. Dermed var spiren for et av Norges desidert beste Rockeband de siste 25-årene satt i god jord.
Sammen med Polygram slapp de ut fire feiende flotte album inntil begynnelsen av 90-tallet. Da sa Vokalist Bjørn Müller takk for seg, samtidig som kontrakten med Polygram ble brutt. Dermed hentet de resterende gutta inn forsterkninger fra søta bror. Olle Hillborg holdt et godt grep om mikken på ett album, så var det sayonara, baby til ham.
Müller entret igjen scenen og ut kom skiva med den megetsigende tittelen “Hellway To High”. Dermed skulle vel de fleste av dere forstå hvor dette grenseløse landet ligger.
Dette er for øvrig ikke eneste gangen Backstreet Girls har lekt seg med ordspill i platetitler. De har gitt ut skiver med catchy titler som, ”Shake Your Stimulator” og ”Sick My Duck”
Det som er nytt for denne siste utgivelsen er at Backstreet Girls har satt sin bandbuss i retning utlandet for innspilling av platen. Det legendariske Rock On Studios i Annesy, Frankrike har vært åsted. Platen har også blitt produsert av Jean Cataldo og Honest John Plain, i samarbeid med Petter Baarli.
Og dermed skulle grunnlaget for nok en kanonskive være tilstede for en presentasjon her i ukens Øresus.
Førsteinntrykk:
Coveret er i rød bakgrunn med tittel og bandnavn enkelt og greit på fronten. Ikke noen dikkedarer her i gården, noe som også gjenkjenner bandets musikkstil.
Her kan vi som vanlig vente oss helt plain Rock ’n Roll.
Backstreet Girls Line-up 2009 er:
Bjørn Müller – Vokal
Petter Baarli – Gitar
Dan Thunderbird – Bass
Martin H-son – Trommer
Sporene:
- Kamikasino
Skiva starter med et riktig fengende riff fra Baarli, så bærer det ut i en skikkelig røff rytmeseksjon godt ispedd en solid dose gitarer i god overdubbing. Dette er en god instrumentallåt som bærer bud om at vi her har en frisk tur til Rock ’n Roll-land foran oss.
- Go Ahead And Call The Cops
Denne låta går i en deilig boogie rocketakt som er velkjent fra dette bandet. Teksten fremføres av en Bjørn Müller i god form og er utsøkt rølpete. Dette er en skikkelig partylåt som nok får fansen til å hoppe så øllet spruter på bandets konserter i det ganske land.
- Primadonna
Låta starter med et riff fra Barli i litt samme stil som åpningssporet, men så hører vi en kjappere nedtelling ca 30sekunder ut i låta. Dermed kommer et taktskifte og vi får en kjapp og tung låt med en enkel og grei tekst, men med fantastisk gitardriv.
- Hardcore Mission
Dette mine damer og herrer er en riktig smaskens låt som jeg slett ikke har tenkt å si så mye om, men heller la videoen snakke sitt eget tydelige språk.
- Half Past Dead
Her har vi et noe kjappere tempo i riffet og nå kjenner jeg at det lugger godt i headbanger refleksene…
Vi er nå så vidt en tredjedel ut i skiva, og jeg må ta meg en rask tur til kjøleskapet og hente meg en kald voksenbrus. Det er umulig å høre på dette uten å komme i partystemning.
- Don’t Mess With Me
Overdubbede gitarer i introen, trommer i samme tempo som forrige spor. Men her kommer sannelig munnspillet frem også like før gitarsoloen. Jeg er vanligvis ingen tilhenger av dette instrumentet som kun slås av blokkfløyte på Satan-skalaen, men når det brukes fornuftig slik som her som en intro til en sabla god gitarsolo da klarer jeg å leve med det…
- I Won’t Shoot Him
Introen her minner om AC/DC og det er jo et kvalitetstegn så godt som noe. Det er ikke vanskelig å høre bandets referanser i alle fall. Denne låta har for øvrig albumets beste gitarsolo.
- Golden Rose
Nå roes det ned en smule og vi får en låt med et litt mer boogie-blues preg med smak av sørstatsrock. Et kjærkomment avbrekk på dette nivået i albumet.
- I Found My Way
Opp med tempoet igjen og vokal i et litt høyere toneleie enn på forrige spor, deilig boogie woogie. Dette er nok også en frisk live låt vil jeg tro. Definitivt ett av mine favorittspor på skiva i alle fall.
- One Of The Gang
Nok en gang så dras munnspillet frem, denne gangen kommer det inn i låta straks etter gitarintroen og rett før vokalen setter inn. Men som sagt, så lenge det er med måte…
Låta er i velkjent stil og partyfaktoren er til å ta og føle på.
- I Won’t Wait (’Til Tomorrow)
Her har vi en låt som direkte innbyr til allsang på den lokale klubben når Backstreet er på besøk. Deilig frisk med røffe riff og en bra gitarsolo.
- Used To Be Funny
For første gang på dette albumet får vi her en låt som starter med trommeintro, så kommer gitarriff i velkjent Baarli stil igjen. Personlig mener jeg at dette er albumets svakeste spor. Det er muligens fordi riff, tekst og sound nå begynner å bli litt oppbrukt, for hvis man hører på denne låta for seg selv uten å ha pløyd igjennom de 11 første sporene først så holder den absolutt mål.
- Why Don’t You Go Home
Avslutningen på albumet foregår i et betydelig roligere tempo med et mye mer bluesaktig preg. Med en riktig fin tung oppbygging mot refrenget. Den har et deilig gitarriff, Müller er fantastisk på denne innspillingen, og rytmeseksjonen har sollid grep om det hele. Dette er albumets desidert beste spor og en fantastisk avslutning på et godt partyalbum.
Frem fra bakgaten:
Backstreet Girls leverer varene slik man kan vente fra denne gjengen, og hva annet er det å si om dette albumet en Party Party Party?
Petter Baarli er kanskje en av Norges beste gitarister for tiden og aldeles glitrende på dette albumet. Greit nok, han finner kanskje ikke opp kruttet hver gang, men det er solide riff, deilige soloer og han har en fantastisk timing i sitt gitarspill.
Bjørn Müller blir ofte sammenliknet som en Norsk krysning av Alice Cooper og Joey Ramone, noe som slett ikke er uten grunn. På denne skiva har han prikket inn storformen.
Når man da i tillegg fører en bunnsolid rytmeseksjon med Dan Thunderbird (Det er ikke sikkert at det er hans ordentlige navn) og Martin H-son, da får man en kanonsterk skive.
Dette er en verdig utgivelse i bandets jubileumsår, og kanskje en av de sterkeste norske utgivelsene gjennom tidene.
Jeg skal vedde på at denne skiva blir å finne på mangt et vorspiel i Norges rølpeboogiemiljø i sommer.
Bandet har nå lagt ut på en omfattende Norgesturne, og jeg kan på det sterkeste anbefale at man kikker litt etter om ikke Backstreet Girls opptrer på en scene i nærheten av deg.
Info om dette finner du selvsagt på Backstreet Girls hjemmeside.