Det er tøft å være en rock´n´roller. Det er ikke bare snus, mus og jubelbrus på veien. Heng med når vår venn Bjørn forteller om et vanvittig liv langs Norges riksveier.
Bjørn Boge tok kontakt med oss etter at vi hadde anmeldt skiva til bandet hans, Street Legal. Han ble såpass glad for lovordene at han gjerne ville dele et par rockehistorier med oss. Det synes vi høres kult ut, og overlater mikken til mr. Bjøøøøørn Booogeeee!!!
Hammerjul i Hammerfest
Det var i det herrens år 1985 at rockebandet Chris Candy var på laaang Nordnorgesturne i desember. Etter å ha spilt oss oppover kartet fra Mosjøen og retning Nordpolen hadde vi klart å karre oss til Storsteinnes lørdag 21.desember. Neste jobb var i Hammerfest 2. juledag. Som rotteblakke musikere i turnebuss fra kritt-tiden var det helt uaktuelt å la SAS rane oss for flybillettpenger fo turen opp og ned til Oslo for å feire jul hjemme i familiens lune vrede.
Planen var derfor enkel: Orkesteret og crew hadde i god tid booket rom på hotell i Hammerfest og skulle feire jula der, mens man ventet på neste jobb 2.juledag. Risikoen for selvpåført leverskade var selvfølgelig overhengende. Stemningen var generelt svært høy i bussen de nesten 50 milene nordover til Soria Moria slott og vi gledet oss til jul i verdens nordligste by.
Vel fremme går vi inn på hotellet og annonserer vår ankomst. Ut fra bakrommet kommer en hotelleier som får Basil i Fawlty Towers til å virke som en hyggelig og imøtekommende mann:
«Dere må ut -vi stenger nå, - vi har ikke mottatt noen reservasjon fra dere»
Hæ??? Vi snakket med dere senest for to dager siden, dette må være en misforståelse...du tror vel ikke at vi har kjørt 50 mil uten å vite at vi har et sted å bo- I JULA ???
Jeg er kun en fredfull bassist, med kjærlighet til alt liv, fra den minste hybelkanin til de største fleskebergene av noen groupies. Men akkurat der og da kjente jeg det boble i meg. Resten bandet måtte holde meg fast for at jeg ikke skulle fly i synet på den lille sniken. Vi ble regelrett lempet ut på gata, og der sto vi. Nesten 250 mil hjemmefra, uten et sted å hvile våre slitne rockelegemer i julehøytiden. Alle andre hotell i byen var stengt til 2. juledag. Hva faen gjør vi nå?
Da var det at nordnorsk gjestfrihet åpenbarte seg for oss. Sjåføren vår hadde slekt i byen, og hans gamle bestemor var på julebesøk i Oslo. Hele bandet og crew klarte å skvise seg inn i hennes lille ettroms leilighet. I mellomtiden begynte ryktene å gå i byen om det som hadde skjedd, og folk vurderte å klynge kødden av en hotelldirektør opp i nærmeste lyktestolpe. Vår vokalist Kristin tok også en kjapp telefon til Dagbladet, og lille julaften stod det kvart sides artikkel om vår ublide skjebne.
Lille julaften handlet vi julegaver og overalt hvor vi gikk møtte vi folk som var helt sjokkert over det som hadde skjedd. Gloser som ikke engang finnes i Nordnorsk banneordbok ble brukt om den lite serviceinnstilte hotellknekten, og vi ble spontant invitert på diverse fester rundt i byen.
Men en ting manglet: Juletre...
Plutselig fikk et lyst hode en brilliant ide. Vi lager et selv! Som sagt så gjort. Juletrefot ble skaffet, og opp mot himmelen steg et Jordan kosteskaft påteipet julepapir i juletreform. Gaver ble lagt under vidunderet, og julestemningen seg innover oss som oppkast ned en vindusrute.
Da var det juleunder nummer to inntraff. Tanta til til sjåføren ringte på døra, og inn ble det brakt en gigantisk skinkesteik med brun saus, surkål, julepølser og medisterkaker. Tror vi jaggu vi fikk ei hel ei med akevitt også.
Bandet hadde kjøpt gaver til hverandre som stod i stil med personligheten til den enkelte. Alt fra hundehalsbånd med «Din Gunnar» inngravert som Kristin fikk - hun og gitaristen var nemlig kjærester og ikke rent lite sjalu på hverandre, til «Den store tall og telleboka» til undertegnede, - turneleder og regnskapsnerd i bandet.
Sjeldent har vi sett så mye hockeysveis samlet på ett bilde.
Jeg gikk ned på havna og ringte hjem fra en rød telfonkiosk, -stod å så rett ut i Nordishavet da jeg snakket med de der hjemme. Va´kke særlig høy i hatten, og kjente hjemlengselen presse på da jeg sa «God jul» , men dragningen sørover ble raskt kurert av flytende nordnorsk husflid på hjemmealeinefest bort i gata og noen svært imøtekommende lokale skjønnheter. Om det ble myke pakker til jul, overlater jeg til dere å vurdere.
Katastrofejulen 85 ble altså en opplevelse vi/jeg aldri kommer til å glemme, og den matches kun av nyttårsaften samme år på Banak hotell i Lakselv - men det er en annen historie.
Godt nyttår!
Har dere lyst på flere lugubre historier fra den mørke landevei? Bjørn har en turnebuss full av gammelt svineri som han har lovet/truet med å dele med oss. Ikke nøl med å si fra i kommentarfeltet.