Street Legals rocketroll og basselusk forteller flere røverhistorier fra 80-tallets glade dager på veien. Denne gangen et ublidt møte med Nordens Paris. Over til Bjørn Boge:
De som husker Fannrem (jeg er ikke blant dem), så at det var en kontant leksjon i hvordan djevelens munnvann sender både ære, kropp og sjel ned i kjelleretasjen. Som jeg nevnte sist, var jeg stort sett alene om å rulle meg i skammens gjørme. Dette skulle snart endre seg…
Tordenskjolds soldater var nå på sen høst-turne i Nord Norge, året var fremedeles 1987. Det viste seg at to jobber i Tromsø gikk i dass. Hvilket på turnéspråket betyr en ting: Fridag. Noe som er dyrt, jævlig dyrt- sett fra kassererens slunkne pengesekk. Hotell + mat + ingen inntekt = sort hull i turnéregnskapet.
Er man er man rockestjerne på heltid i de glade 80-årene, full av både seg selv og adrenalin? Se, da har man et helt annet syn på saken: ”I live my life like there´s no tomorrow” sang Van Halen i ”Running with the devil”. Og slik ble det.
Ut på restaurant, fet middag, industrielle doser med Jägermeister og mine etter hvert svært så muntre kolleger erklærte at her skulle man på nattklubb. Vår nye lydmann, med lang fartstid og atskillig visdom fra liknende utskeielser- ymtet forsiktig til meg: ”Jeg tror vi to blir her jeg, - så møter vi dem heller etterpå.”
Jeg lyttet for en gangs skyld til erfarne fjellfolk. Det skulle vise seg å være et sjakktrekk. Tromsø har alltid vært kjent som Nordens Paris. Noe som betød at sjansen for å få grevling på kosteskaftet, selv på en onsdag, var høy. Man var - som man sier - nord for Moralsirkelen og godt innenfor Oral-sirkelen. Så våre venner suste av gårde med høy kølle og ”Vi-er-Da-Vinci-med-nummer-en-på-Norsktoppen-og-Ti-i-skuddet”- selvtilliten på topp.
Etter en stund ruslet jeg og min vise kollega ned til Rogers, som på den tiden var byens største nattklubb. Opp i baren i tredje etasje, og vi satt oss ned og tok en rolig forfriskning. Det hele tegnet til å bli en stillfaren og meget sober herreaften med mange muntre historier fra livet på veien. Stille før stormen…
Inn ramler våre venner. I Groruddalen har vi et uttrykk: Narkodrita. Noe som befinner seg på den mørke siden av sveiseblind. En svært bestemt dørvakt ba instendig om at vi to sporenstreks måtte innfinne oss i disko-avdelingen, etasjen under. Støynivået var høyt. Vi går etter hvert ned for å sjekke stemningen og vi entrer en zoologisk hage: Et meget virilt medlem av vårt populærmusikkorkester har grepet tak i en lokal skjønnhet og utfører en parringsdans som ville fått en sjimpanse til å blusse som en korpspike. Fra vår posisjon ved bardisken kan man ane en anstrengt stemning i lokalet . Det oser av lokalt, såret testosteron.
Da smeller det. En av gutta får seg en på kjeften og suser over gulvet. ”En for alle alle for en” er våre mus-keterers umiddelbare reaksjon, og bruduljene er i gang. Dørvaktene er lynraske, kommanderer de vandrende testiklene ned trappa og ut i friluft. I mellomtiden har noen trivelige folk invitert lydmann og meg på fest i en svær kabincruiser nede på havna. Vi blir sittende i baren en stund til, siden det hele så ut til å roe seg.
Ute i friluft er situasjonen som hentet ut av en dårlig B- actionfilm. To biler glir opp og sperrer inngangspartiet i det bråkebøttene lempes ut. Ut av rånesledene spretter klink edrue og svært kapable unge menn og grisebanker popstjernene. De tar det ene idolet i beinet og drar ham ned mot sjøen, 50 meter unna: ”Hiv ham på havet” er omkvedet. Det er minus 10 og en lokal jente skriker: ”Du dreper ham!” (Begynner å lyde kjent det utrykket der…) I det lynsjemobben nærmer seg vannet, kommer Onkel Politi, og commandotroppen forsvinner som dugg for sola.
Restene av et rockeband blir tatt med på stasjonen. Jakker og lommebøker er stjålet, og mørbankede karrer de seg til hotellet. Lykkelig uvitende om dramaet nedenunder, drar lydmannen og jeg etter hvert på båten. Da får vi høre biter av historien. Tilbake på hotellet går vi ned i spontant knestående idet vi kommer inn på rommet: Blåveiser, donaldkuler, verandalepper som slottsbalkongen. Gutta ser faen ikke ut.
Storyen kommer i drypp, som på Olafiaklinikken: Det viste seg at det var en lokal sport å banke fulle "søringa", hovedsaklig rekrutter på perm. Når en gjeng breiale pop-tryner gjorde for mye vesen ut av seg, gikk jungeltelegrafen i byen, og stormtroppene ble samlet. Politiet fikk aldri tatt dem på fersken, fordi de var edrue og lynraske.
De neste jobbene ble utført med mye dekkstift og store solbriller… If you´re cool enough, the sun always shines sa en gammel rocker, en gang. Denne gangen? Ikke fullt så mye.
Hadde så orkesteret lært at man ligger lavt i Tromsø? Selvfølgelig ikke, men det er en annen historie.
Sjekk Street Legals hjemmeside: www.streetlegal.no
www.myspace.com/streetlegalnorway