Livet på veien for hotte rockeband er hardt. Nok en gang har Heavy Metal Warrior Bjørn Boge fra Street Legal kokt sammen en historie til skrekk og advarsel for lett påvirkelige sjeler der ute. Take it away, Bjørn!
Jeg forsto det slik at dere gjerne vil høre mer? Hva er vel da mer naturlig enn å begynne på aller laveste nivå av hva et forhenværende kjepphøyt popidol med et selvbilde på størrelse med Eiffeltårnet kan prestere. På grisefylla. Obs. Jeg er ikke stolt av dette. Denne historien er ment som en moralsk fabel. Tiden er inne for 80-tallrevival.
Etter å ha bygget lasterom i DaVincis bandbuss i tre dager: Les: i praksis sniffet tynner da veggen ble tettet med glassfiber, gikk turen til Fannrem i Trøndelag. Året var 1987, Da Vinci hadde herjet Norsktoppen i månedsvis med luftfukteren Forever in my heart, og vi var rett og slett blitt popstjerner over natten. Stappfulle samfunnshus overalt. Konsekvens: Våre små rockehjerner eksploderte i et kaos av stjerne-ego.
Fannrem byr på det Fannrem er mest berømt for. Vi får besøk backstage av tidligere kollega fra Chris Candy, sangeren Kristin , og hennes kollega i Blonde on Blonde Bente. De har med seg en liter med aller fineste kvalitet trøndersk husflid. So far so good. Herfra går det porselenveien. Nesten uten søvn i 3 døgn, rett på en Solo ispedd flybensin.
Første sett. Dette gikk som smurt. Selvtilliten nådde nye høyder etter full sal og hylende lokale skjønnheter. Her var det bare en ting å gjøre: Mer. Ny dose selvtillit på flaske. I løpet av andresettet hang dette popidolet som en dårlig vridd vaskefille langs veggen med et usedvanlig fårete flir full av fuselbasert optimisme. Underveis hadde øyet falt på en tidligere flamme som skulle erobres i pausen. I løpet av ti skritt over gulvet sluttet alle hjerneceller bortsett området som kontrollerte lukke- og klinemuskelen å fungere.
Hengende rundt halsen på det stakkars offeret går det det noe reduserte popidolet ned i noe som må sett ut som et spontant dødsfall med innebygd C-moment.
Vagt minne: Garderobe.
Vask full av vann.
Illsint gitarist:" Bli edru!"
Nei da. Gitarist skal være "våt" sier min svært begrensede hjerne.
Gitarist blir våt. Og lettere ergelig.
Se for deg følgende: Vokalist og keyboardist står lett febrilske på scenen og spiller femte runde av en klineballade, for å redde situasjonen. Heftige bankelyder overdøver balladen. Gitaristen jobber nemlig med å denge hodet til bassisten (altså undertegnede) gjennom den tynne treveggen ut mot scenen. Kristin sitter i sofaen og skriker: Du dreper ham Gunnar! Du dreper ham!
Galskapen er komplett da trommissen sovner med hodet på skarptromma midt i balladen. Han hadde lukta på korken han også. På mirakuløst vis klarer man å gjøre om keyboardist til bassist, trommis blir vekket opp fra spritdvalen, og forsamlingen får servert Highway to Hell i en meeeeget lang versjon. Sjelden har vel en låttittel vært mer passende.
Dagen etter tropper den nå svært så utvilte og edrue bass-sjarmøren opp i bussen: "Bra jobb i går gutter?" Det var ikke bare blikk som drepte. Det var blikk som spikret meg opp ned etter bjellene i nærmeste furu. Et oppblåst 22 år gammelt rockeego blir pulverisert på under 2 sekunder..
Lydmannen, på sin første- og siste jobb med oss, erklærer: "Dette er det mest uprofesjonelle bandet jeg noensinne har jobbet med."
Som en angrende hund, tatt på fersken i å momse i seg kattesandkassa (som var omtrent den smaken jeg hadde i kjeften, forøvrig) tilbringer jeg skjelvende dagen i setet med å gjenta for seg selv: Spillejobb, ikke drikkejobb- Spillejobb, ikke drikkejobb- Spillejobb...
Herfra kunne det bare gå en vei. Trodde jeg. Men. Det var flere i det muntre orkesteret som skulle sjekke kvaliteten på trøndersk kranglevann... to be continued
Sjekk forøvrig ut Street Legal. Last ned gratis singel fra gromskiva skiva Bite the Bullet.